Jeg dro på min første yogatime for ca. fire år siden i Oslo sammen med ei venninne. Det var en avansert yoga flow-time og salen var helt full. Da vi visste veldig lite om yoga og de ulike posisjonene, plasserte vi oss (selvfølgelig) bakerst. Vi brukte mesteparten av timen på å forsøke å se over de andre for å få med oss hva instruktøren viste, og lå som regel en stilling eller tre bak resten. Da instruktøren etterhvert oppfordret klassen til å gå inn i ulike stillinger hvor man balanserer på hendene, klarte vi ikke annet enn å le (litt for høyt) av vår ubrukelighet. Vi avsluttet timen uten særlig mye ro i kropp og sinn.
Selv om vår første time ikke føltes vellykket, bestemte vi oss likevel for å prøve yoga igjen. Denne gangen dro vi på en jivamukti-time, og jeg kan fortsatt huske yogainstruktøren svært godt. Hun hadde en utrolig god og rolig energi som fylte hele rommet, og som bidro til å gjøre timen til en veldig fin opplevelse. Fra og med den dagen gikk jeg på hennes jivamukti-time hver uke.
Etter hvert som jeg lærte meg de ulike stillingene bedre, ble det lettere å synkronisere bevegelse med pust og å finne ro i meg selv. Etter endte timer gikk jeg ofte hjemover med lette skritt, fullstendig tilstede, og så kun skjønnhet i omgivelsene og i folkene rundt meg.
I løpet av årene som fulgte har det vært perioder hvor jeg har praktisert mye yoga, mens det i andre perioder har blitt mindre. For fem måneder siden begynte jeg på mitt første yogastudio, Emijoly i Kristiansand, og har siden da gått på yogatimer nesten daglig. De fantastisk flinke instruktørene, hot yoga og den gode energien i rommet og blant menneskene, har fått meg til å fullstendig forelske meg i yoga. Jeg kan fortsatt ikke stå på hendene eller hodet, men det går helt fint.
